DISTRIKTS- POLITIKK 2.0

I januar deltok partner Bjarne Håkon Hanssen i en paneldebatt om distriktspolitikk på Trøndelagsmøtet, en årlig møteplass for politikere og næringsliv i hele Trøndelag. I debatten ble det slått fast at det var behov for en fornyelse av distriktspolitikken. Derfor har en gruppe i samarbeid med Hanssen publisert det de selv omtaler som en distriktspolitikk 2.0.

De fleste politikkområdene er hele tiden oppe til revisjon. Vi får fått et nytt pensjonssystem. NAV er etablert. Forsvarsstudien legger grunnlaget for en omorganisering av hele forsvaret. Og hele barnehagepolitikken er lagt om via et barnehageforlik.

Det er selvsagt feil å si at det ikke har skjedd endringer i distriktspolitikken, men mye er uforandret. Hovedelementene er landbruksoverføringene, støtte via Innovasjon Norge, overføringer til kommunene, regionale utviklingsmidler og andre tilsvarende tiltak som skal bidra til å redusere avstandsulemper.

Etter Trøndelagsmøtet utfordret flere Hanssen til å konkretisere sine tanker om en fornying av distriktspolitikken. Tanker om en ny distriktspolitikk er utarbeidet i samarbeid med gode venner hjemme i Trøndelag; Arve Løberg, som er tidligere redaktør og direktør, i Trønder-Avisa og Kirsten I. Værdal, som er tidligere leder av Norges Bondelag og tidligere landbruksdirektør i Nord-Trøndelag. Forrige fredag la den selvoppnevnte gruppen fram et notat, som de nå har utfordret nye Trøndelag fylkeskommune til å ta tak i.

Hva er kjernen i notatet?

Forenklet kan man si at etableringen av byer er helt naturlig i det gruppen kaller et «analogt» samfunn. Folk trenger å kjøpe varer og tjenester. Det er praktisk at denne handelen skjer i større befolkningskonsentrasjoner.

Da blir det nærhet mellom de som produserer og de som kjøper. Det gir lave transportkostnader, og lave transaksjonskostnader. Og det er lett å rekruttere nødvendig kompetanse, fordi tilgangen på menneskelige ressurser er stor i byen.

Et godt eksempel er kjøpesenter. Det er en praktisk organisering av kjøp og salg i et geografisk område med mye folk. Varer kjøres til ett sted, ikke til alle som vil ha varen. De som gjennomfører transaksjonene er lett tilgjengelig. De bor like ved.

Distriktene har ikke den tilsvarende fordelen. De har en avstandsulempe. Derfor etterspør de politiske tiltak som bidrar til å redusere denne ulempen; differensiert strømpris, lavere drivstoffkostnader, redusert arbeidsgiveravgift og skattefordeler er eksempler.

Men nå står vi foran det digitale «skiftet». Hva er et av de mest karakteristiske trekkene ved det digitale skiftet? Jo, nettopp det faktum at digitalisering opphever avstandsulemper. I det digitale samfunnet er ikke folks fysiske lokalisering det avgjørende. Hvor folk bor sier lite om hvor de jobber. Varer produseres like gjerne lokalt (f.eks. 3D-printer), og handel skjer ikke i fysiske butikker (f.eks. Amazons droneprogram). Dette er altså en teknologisk utvikling som potensielt opphever distriktenes ulempe.

Hvordan det digitale samfunnet blir seende ut vet ingen. Men vi vet at det ikke blir som i dag. Og vi vet at mulighetene er uendelige. Og vi vet at fysisk avstand betyr mindre og mindre.

Men vi har jo brukt hundrevis av millioner på bredbånd til hver liten grend, vil mange kanskje innvende. Og ja, det er åpenbart et faktum at tilgang til infrastrukturen ikke automatisk fører til nytenking.

Hva må så til?

I gruppens arbeid har de samarbeidet med Lars H. Molden ved Nord Universitet. I notatet sier han det slik:

«For å kunne forstå hvorfor digitaliseringens lovnad ikke har materialisert seg i større grad, og hvordan vi griper muligheten for å realisere dens potensiale, trenger vi ny kunnskap. Vi trenger innsikt frigjort fra ideologiske dogmer og vedtatte «sannheter» som i stor grad er basert på analog tenkning. Vi trenger også å forstå hvordan vi best kan tilpasse oss overgangen fra digital til analog. Med andre ord kan vårt behov oppsummeres i følgende:

«Hvilke konsekvenser har overgangen til digital tenkning for distriktene og hvordan drar vi best mulig nytte av denne til distriktenes fordel?»

Og dette er kjernen i initiativet: Hvordan skal distriktene dra nytte av digitaliseringens fantastisk muligheter? Hva må skje med distriktspolitikken for at mulighetene i denne teknologien faktisk gir resultater er Distrikts-Norge?

Som gruppen selv sier det; vi har ikke funnet svarene, men vi har funnet spørsmålene.

Les rapporten fra gruppen som ligger vedlagt, trykk "download"