EU tar et steg mot skjerpet mål for klimakutt

Valget av Ursula von der Leyen til EUs «toppsjef» viste at klima har nådd toppen av agendaen i EU, med raske og uventede beslutninger. Norge får utfordringen: Vil vi følge EU?

Valget av Ursula von der Leyen som ny president for Europakommisjonen og et Europaparlament med en sterk grønn fløy kan føre til at EUs klimamål for 2030 blir vesentlig skjerpet. Det vil innebære en gigantisk utfordring for Norge.

Europaparlamentet har lenge vært den «grønneste» av EUs tre institusjoner og har presset på for høyere klimaambisjoner. Så da Europaparlamentet i oktober i fjor la frem et krav om 55 prosent utslippskutt innen 2030, var det liten grunn til å tro at dette ville bli EUs offisielle politikk med det første.

Etter valget av nytt europaparlament og et svært spennende valg av ny president for Europakommisjonen, ser verden med ett annerledes ut.

De grønne, de liberale og sosialistene i Europaparlamentet brukte von der Leyens behov for støtte i Europaparlamentet til å presse frem et svært ambisiøst klimamål. Von der Leyen sikret seg flertall med liberalistene og sosialistene i Europaparlamentet ved å love 55 prosent utslippskutt innen 2030. Klimaløftet fikk henne valgt med 383 stemmer mot 327.

Valget av von der Leyen viser at klima har nådd toppen av agendaen i EU. Da de grønne, de liberale og sosialistene kunne sette hardt mot hardt, valgte de klima som viktigste sak. Dermed er vi enda ett skritt nærmere et skjerpet klimamål.

Europaparlamentets klimaseier vitner dessuten om en ny utvikling, der «alt» kan skje. EU landet i fjor ny klima- og energipolitikk for perioden 2021 til 2030, med mål om 40 prosent utslippskutt innen 2030. Den nye klimapolitikken var resultatet av en fire år lang og grundig politisk prosess, der medlemslandene og EUs institusjoner deltok.

Med en så lang og godt forankret prosess var det all grunn til å tro at kompromisset mellom 28 medlemsland og tre EU-institusjoner ville stå seg over tid. Isteden så vi at klimakompromisset ble utfordret allerede før det var vedtatt. Europaparlamentet brukte FNs klimapanels spesialrapport om 1,5-gradersmålet som en anledning til omkamp om klimamålet.

Rapporten om 1,5-gradersmålet ble lagt frem i starten av oktober i fjor og fikk stor oppmerksomhet. Den viste at det ved to graders temperaturøkning vil være betydelig økt risiko for alvorlige konsekvenser for økosystemer, mennesker og samfunn over hele verden sammenlignet med en økning på 1,5 grader.

FNs klimapanel slo fast at globale utslipp av klimagasser må reduseres med 40–50 prosent innen 2030 sammenlignet med 2010 for å klare å begrense økningen til 1,5 grader.

I slutten av oktober vedtok Europaparlamentet en ikke-bindende resolusjon som slo fast at dagens Paris-forpliktelser ikke er nok, og at EU må skjerpe sitt klimamål. I mars i år, mens ungdommer gikk ut i klimastreik over hele Europa, stemte et klart flertall i parlamentet for å skjerpe målet til 55 prosent utslippskutt.

Støtte fra Europaparlamentet og Europakommisjonen er ikke nok. Også medlemslandene må med, og der er det et stort sprik i laget mellom Polen og flere østeuropeiske land på den ene siden og 16 «grønne land» i «Green Growth Group» på den andre. Her finner vi Tyskland, Frankrike, Spania og mange av landene i Nord- og Vest-Europa. Det gjenstår å se om den grønne bølgen er sterk nok til å bevege alle landene.

Kommer Europaparlamentet og Kommisjonen til enighet med medlemslandene om 55 prosent utslippskutt, må fordelingen av utslippskutt mellom EU-landene reforhandles. Alle landene må da skjerpe sine klimamål.

Fordi Norges klimaavtale med EU er gjort i form av en protokoll til EØS-avtalen, vil ikke et nytt klimamål juridisk sett innebære at Norge må følge EU. Det vil være et forhandlingsspørsmål.

Regjeringen har vært klar på at et skjerpet klimamål i EU ikke vil gjelde «automatisk» også for Norge. Men klimapolitikk er så langt fra bare snakk om formelle avtaler.

Politisk sett vil det være vanskelig for Norge å si nei til et skjerpet klimamål for 2030. Også hvis «Green Growth Group» skjerper sine egne mål – uten Polen på laget, vil det legge politisk press på Norge.